Typisk norsk?

Ostehøvelen, bindersen, lusekoften, ski og topplue med kvikklunsj og appelsin i ryggsekken, 17.mai, matpakke.. Listen kan bli lang, men de nettopp nevnte elementene er antakeligvis hva den alminnelige nordmann assosierer med det typiske norske. Vi oppfatter oss selv som et naturelskende folk som til daglig vandrer i og beundrer den vakre, norske naturen med fjorder, dype daler og høye fjell. Jeg synes imidlertid begrepet typisk norsk er noe som kan være vanskelig å definere da Norge, som de fleste andre land, innehar en befolkning bestående av individer som alle er med på å nyansere og ikke minst farge den kulturen vi har i Norge. Likevel er det noen fenomener som gjerne kjennetegner den gjennomsnittlige nordmann og som derfor er med på forme det inntrykket vi har av oss selv og som andre har av oss. Disse kjennetegnene fremstår som særlig fremtredende i det vi reiser på tur til utlandet ( i de fleste tilfeller til "syden" på chartertur) og opplever og derfor erfarer andre mennesker og deres kultur.

Særlig tydelig er det hvordan vi nordmenn har vanskeligheter med å sette pris på de små gledene, være takknemlige for det vi har og å leve i øyeblikket. Ola Nordmann streber stadig etter flere og bedre goder. Vi kappløper med tiden og stresser oss igjennom hverdagen for å oppnå stadig mer. I mellomtiden glemmer vi de virkelige godene, slik som for eksempel familieverdiene.

Vi er samtidig skeptiske til enhver fremmed person. Dersom en tilfeldig, ukjent person så mye som våger å hviske frem et hei og, i verste fall, slenger med et høflig smil, er man i øyeblikket overbevist om at vedkommende er i ferd med å brutalt rane deg for alt du eier og har. I andre kulturer er det normal høflighet og ha en vennelig adferd og holdning overfor andre mennesker, selv om de er ukjente for en.

Typisk norsk er gjerne også at alt er farlig og ikke minst forbudt. Vi hører om stadig flere produkter som kan være med på å fremkalle all verdens sykdommer. En stor del av befolkningen verger seg derfor mot alt som egentlig er harmløst og som tidligere generasjoner faktisk har overlevd før oss. Ved at alt forbys og alt blir forbudt, formes en befolkning som føler et sterkt behov for å trosse de mange regler og lover. I land der lover og regler er betraktelig mer liberale enn i Norge, finner vi mennesker som som ikke har et like stort ønske om å sprenge grenser. Flat/helgefylla er et velkjent fenomen i Norge. Er dette fordi vi ønsker å bevege oss over de mange fastsatte grensene som er bestemt i Norge?

Det er mye som er typisk norsk. Vi har på flere områder mye å lære av andre kulturer. Samtidig er Norge et vakkert land som har vokst frem fra intet og som har, takket være tapre forkjempere, utviklet seg til å bli en sterk nasjonalstat. Befolkningen fremstår som stadig mer varirert og mangfoldig ettersom nye kulturer er med på berike Norge. Samtidig er en økende globalisering med på å gjøre oss like og ensartede. I bunn og grunn så elsker vi vel alle dette landet!

Møte med Edy Poppy

Mandag 31.mars fikk klasse 2musikk besøk av den fremragende forfatteren som overfor sitt publikum går under pseudonymet Edy Poppy. Hennes egentlige gitte navn er Ragnhild Moe og hun er født og oppvokst på gård i Bø i Telemark der hennes usedvanlige store forkjærlighet for bøker oppstod. Det var for den unge forfatteren en trygghet og kunne flykte inn i litteraturens fantasifulle verden da hun befant seg nokså langt ut på ødelandet. Den reflekterte damen utviklet seg sannsynligvis av den grunn til å bli temmelig velorientert innenfor den skjønnlitterære verdenen, noe som antakeligvis la grunnlaget for debutboken Anatomi. Monotoni. For denne noe utradisjonelle romanen ble hun tildelt Gyldendals pris for beste kjærlighetsroman. Her skildrer hun den unge paret bestående av Vår og Lou som velger å styrke forholdet på en nokså uortodoks måte, ved å innlede et forhold til andre mennesker. Her utnytter de og drar fordel av sjalusiens dystre og tungsindige sider. De ønsker å frigjøre seg fra sjalusien ved å utfordre den og se den i øynene. Edy Poppy gir inntrykk av å være meget reflektert da hun introduserer oss for radikale og nytenkende ytringer vedrørende emner som lykke, sjalusi og kjærlighet. Hun uttrykker blant annet sitt syn på hvordan motgang og utfordringer vi møter i livet kan gi oss mer enn kun en evigvarende lykkerus. Av motgang kan vi lære og bli sterkere, hvilket er et utsagn jeg selv opplever som sannhet. Samtidig presenterer hun egne tanker om hvordan sjalusi lett forveksles med kjærlighet og hvordan det i bunn og grunn handler om eierfølelsen som skapes mellom to mennesker i et forhold. Sjalusi oppstår som et resultat av redselen for å miste. Underveis i forfattermøtet innser jeg hvilken interessant person hun er. Hun har opplevd og erfart mye, oppnådd mye og antakelig tilegnet seg mye livserfaring. Hun er en inspirasjon for unge elever som har høye ambisjoner om å nå langt og utnytte livets muligheter fullt ut.

Språk..

Kva betyr eigentleg språket for eit individ? Kva er det norske språk for meg? Betyr det norske språks nåværande tilstand noko? Slike spørsmål har eg ærleg talt aldri ofra mykje merksemd. Det trur eg gjelder fleire. Mange tek antakeleg det språket ein taler kvar dag for gitt. Ein anser det som ein naturleg del av det å vere og ein reflekterer ikkje stort over språket ein uttrykkjer seg igjennom kvar einaste dag. Ein har eit anna forhold til morsmålet enn eit framandspråk ein lærer i skulen i relativt vaksen alder. Morsmålet har i frå den dagen då ein blei født utvikla seg gjennom umedviten sansing og oppfatning . Språket ein talar er ein del av kvar og eins identitet. Språket er ein del av korleis en oppfattar seg sjølv og er med på å utgjere individet som heilskap. Det nasjonale språket er i stadig endring. Eins eiga ordtilfang og vokabular gjennomgår også ei gradvis endring heile tida. Nokre gonger umedviten, andre gonger ikkje. Samfunnet gjennomgår og har støtt gjennomgått ein kontinuerleg forandringsprosess. Språket forandrar seg jamsides med samfunnet og er alltid, som mykje anna, eit resultat av samfunnets utvikling og tilstand. Individet tilpassar seg og måten ein uttrykkjer seg på endrest stegvis på grunn av dette. Det norske språket slik vi kjenner det i dag har ei rik historie. Tida har forma språket og slumpar har ført til at vi tek stilling til nettopp dei bøyingane og akkurat dei orda vi bruker i dag. I mellomtida kan eg nemne at det faktisk ikkje fanst nokre reglar for bøyning og skrivemåte. Imedan hanseatanes nedertysk var ansvarleg for ei sterk omforming av det norske språk på 1200-talet, har Ivar Aasens og Knud Knutsens tapre språkarbeid utan tvil vore med på å prege språket vi kjenner i dag. Globalisering er i motsetnad eit mykje omtalt emne i dag. Gjennom teknologiske nyvinningar, innvandring, stadig mer reising, media og kommunikasjon og religion kan vi snakke om eit språk som er i jamn endring. Det norske språket blir tilføydd framanddord frå andre kulturar, engelsk blir meir sentralt, imedan det munnlege språket speler ein viktigare rolle ettersom vi kommuniserar meir gjennom avansert teknologi. Eg tykkjer det er spennande med nye ord og vendingar. Impulser og tilskundingar utanfrå er med på å gjere både språk og kultur rikt. Likevel tykkjer eg det er nødvendig med ei viss kontroll over språkets utvikling. Det er nødvendig å jobbe aktivt for å bevare denne nasjonale skatten. Det finnest likevel rom for tildriv. Det er naudsynleg med eit språkråd som blant anna finn norske avløysarord for engelske ord som har vorte ein del av det norske språk, men norvagisering blir derimot noko overflødig. Det blir spennande å sjå korleis norsk utvikler seg. Eg trur ikkje det nokon gong vil forsvinne, berre vi tek vare på det og held det ved lag.
Lenge leve det norske språk!

Min beste bokopplevelse

Da er tiden inne for et nytt innlegg! Som overskriften tilsier skal jeg i denne omgang informere om den boken som har gitt meg den desidert beste leseropplevelsen i løpet av min tid som lesekyndig. Det er flere gode kandidater som fortjener tittelen. Du vet du leser en god bok dersom du ikke klarer å legge den fra deg, men du vegrer deg samtidig for å avslutte. Slik opplevde jeg den siste og nylig utgitte romanen Harry Potter og Dødstalismanene. J.K Rowling har gjennom de 6 tidligere bøkene behersket skrivekunsten til fullkommenhet og boken som av-sluttet sagaen er inget unntak. Spenningen vedvarer helt fra åpnings-ordene på første side til den mye omtalte setningen som avsluttet det hele. Boken baserer seg nok en gang på den fiendtlige kampen mellom det gode og det onde. En undres stadig over om de gode også denne gangen skal seire da Rowling i flere tilfeller bedrar deg til å tro noe annet. Boken besvarer underveis de mange stilte spørsmål som de mange forventningsfulle gjentatte ganger stilte seg i forkant utgivelsen. Boken markerer på mange måter slutten av en æra. Generasjonen som vokste opp med de mange bøkene om gutten som overlevde kunne nå se på mesterverket som formfullendt.

Lenge leve Harry Potter sier nå jeg!

Filharmonisk Konsert

Inspirerte og begeistrede musikkelever fikk torsdag kveld muligheten til å oppleve en spektakulær konsert fremført av Oslos Filharmoniske Orkester. Konserten ble brukt som et ledd i Musikk i Perspektiv undervisningen slik at vi fikk muligheten til å også erfare musikkens sammensatte elementer utenfor klasserommets fire vegger. Den musikkhistoriske epoken klassissismen var sterkt representert da det på programmet var oppført verk komponert av den wienerklassiske komponisten W. A. Mozart, samt den klassiskinspirerte Igor Stravinsky. Men det var under Mozarts G-dur konsert og symfoni nr. 35 at musikklassen virkelig fikk oppleve klassissismens krav til enkelhet, måtehold og balanse. Tilegnede kunnskaper om den strenge formoppbyggingen, periodiserte melodikken og kontrasterende dualismen ble også og lagt sterkt merke til. I motsetning til barokkens overdådige prakt, detaljrealisme og energetiske melodikk er Mozarts symfoni og konsert preget av en underlig enkelhet, samt forutsigbar melodikk som er klart seksjonsdelt inn i tydelige fraser. Musikken har i denne perioden fått muligheten til å hvile, i motsetning til i barokken hvor raske noteverdier løper avgårde uten engang antydning til stans. Selvom klassissismens hyllede ideal om enkelhet har satt sitt preg på musikkens kan den på ingen måte karakteriseres som simpel. Tvert imot opplevde vi på torsdag en svært sammensatt og briliant musikk som er skrevet ned av en genial mann med et beundringsverdig talent. Under Mozarts konserte nr. 3 i G-dur ble vi nok alle inspirert av en solist som på imponerende vis behersket den krevende musikken. Solistens dyktige utførelse fikk likevel musikken til å fremstå som meget enkel og luftig. Musikken fremstod samtidig som meget oversiktelig da hvert verk var delt inn i satser der hver representerte en særskildt steming. Sonatesatsformen preger første satsen, mens et hovedtema og et sidetemaet presenterer den wienerklassiske dualismen for oss. Ettersom vi alle innehadde en del kunnskap om nettopp dette følte nok de fleste at de fikk et større utbytte av konserten.

Narcissus

Kunnskaper om barokkens overdådige prakt, kontrastrike kunst og dramatiske utrykk har preget norskleksene, samt undervisningstimene de to foregående ukene. Som en avslutning på dette kapittelet av historien fikk vi en lekseprøve hvor vi fikk oppsummert den kunnskapen vi hadde klart å tilegne oss. Sentralt innenfor den aktuelle epoken er malerkunsten og dens mestre. I motsetning til renessansens enkelhet, balanse, måtehold og rette linjer finner vi i barokken en helt annen karakter. Samtlige av barokkens kunstarter utrykker dramatikk, bevegelighet, prakt og kontrasterende elementer. Blant barokkens mange kunstmalere finner vi blant annet Michelangelo Merisi da Caravaggio som er geniet bak kunstverket jeg i denne omgang har valgt å analysere. Caravaggio regnes som barokkens første store representant innenfor malerkunsten og er kjent for sin forkjærlighet til malerteknikken clairobscure samt naturalistiske utrykk. Bildet jeg er i ferd med å vie min hele og fulle oppmerksomhet og konsentrasjon til er kunstverket Narcissus. Bildet fremstiller en ung gutt som betrakter sitt eget speilbilde i ved hjelp av den sorte vannoverflaten. Resten av omgivelsene i bildet er også preget av et dypt mørke, hvilket medfører at det eneste synlige elementet på bildet er den yngre gutten og konturene av hans speilbilde. Vedkommende på bildet er iført et plagg som fremstår som nokså pyntet da den består av detaljerte snirklerier på rygg og bryst. Guttens hår har en rødlig tone, mens hans hud er relativt blek. Som i så mange andre av Caravaggios kunstverk, har han også her benyttet seg av stiltrekk som falt i smak hos samtidens tilskuere og som derfor ble hyppig brukt. For eksempel er det verdt og nevne hvordan barokkens sans for detaljrikdom og ornamentikk kommer til utrykk i antrekket gutten så fint bærer. Detaljer og snirklerier er likevel ikke noe som dominerer bildet, men mønsteret fremheves likevel på en god måte og legges derfor merke til. Det er også merkverdig hvordan kunstneren på glimrende vis benytter seg av malerteknikken clairobscure. Kunstneren har bevisst fremhevet motivet ved å rette et usedvanlig sterkt lys mot gutten og komplettere resten med et dypt mørke. Ikke bare skaper dette liv, bevegelighet og dramatikk i bildet men vi opplever samtidig et maleri bestående av to kontrasterende fenomener. Det lyse kontra det mørke. Om vi ser bort ifra plagget vedkommende har på seg, består bildet av temmelig rolige linjer. Omgivelsene rundt personen preges av ro. Men linjene i blant annet skjorteermene til gutten skaper likevel en uro som dominerer. Det som fanget min oppmerksomhet ved dette bildet var intensiteten i blikket til gutten og hvordan han så intenst stirrer på sitt eget speilbilde. Caravaggio baserer sitt maleri på en beretning innenfor gresk mytologi. Narkissos er i denne beretningen nemlig en ung gutt som blir straffet av gudene da han ikke gjengjelder nymfen Ekkos forelskelse. Han blir straffet til å forelske seg i sitt eget speilbilde hvilket igjen medfører at han blir så oppslukt av sitt eget jeg at han faller i tjernet og dør. Jeg oppfatter derfor bildet som et symbol på hva egoisme og selvopptatthet kan ende i. Om man kun fokuserer på og vier sin hele oppmerksomhet mot egne evner og begavelser vil man til slutt kunne ha vanskeligheter med å anerkjenne andre som verdifulle individer og derfor vanskeligheter med å respektere dem. En er kun opptatt av egen bekreftelse og mangler derfor evnen til å føle empati ovenfor andre. Armene til Narkissos og armene avspeilet i speilbildet former tilsammen en sirkel. Jeg ser på det som livets sirkel. Men på dette bildet finnes det ingenting innenfor denne sirkelen. Ingenting i sentrum av sirkelen. Det er tomt. Dette kan symbolisere hvordan egosentrisme kan føre til et kaldt, ensomt og tomt liv. En er ikke mottakelig for andres kjærlighet og vennelighet når man kun fokuserer på sitt eget Selv. En vil derfor ikke kunne oppleve den gleden andre kan kunne gi deg. Man faller inn i en mørk og ensom tilværelse akkurat slik som gutten falt i det mørke tjernet.

Massivt

Med dette innlegget ønsker jeg å opplyse om et band som har støyet høyt i ipod proppene helt siden jeg hadde den glede av å oppleve bandet live i Oslo Spektrum. Bandet har bidratt til å gi meg store musikalske opplevelser og jeg håper derfor at mitt innlegg vil bidra til at dere andre også vil utforske denne musikken.
Det britiske rockebandet har vekslet mellom diverse band-navn, men er i dag kjent som Muse. Muse er meget beryktet for sine sceneferdigheter og kan derfor tilby spektakulære konserter som er vel verdt å få med seg. Musikken oppleves som massiv da den preges av elementer fra en rekke diverse musikksjangre. Her kombineres nemlig elementer fra blant annet alternativ rock, electronica, progressiv rock, klassisk musikk og heavy metal. Enten man lytter til en av deres utgitte album eller deltar på en av deres mange konserter vil man uansett legge fort merke til hvordan bandmedlemmene beherker sine respektive instrumenter på mesterlig vis. Med avsindig gitarspill og pianosoloer som setter enhver konsertpianist i skyggen er det vanskelig å ikke la seg imponere. Musikken fremstår som meget særegen, men av aller høyeste kvalitet. Jeg unner enhver musikksjel denne komplette musikkopplevelsen!
Rock on!:P